GLEDELIG JUL!

Veikle Balder ønsker alle kaldblodsvenner en fortsatt god jul og fin romjulstid!  Håper dere får fine dager med familie, venner og hester.

Vi håper at alle medlemmer og de som bedekte kaldblodshoppe i 2014 fikk Veikle Balders Årskavalkade før juleklokkene ringte og at lektyren falt i smak. Som en liten romjulsgave gjengir vi her vinneren av årets novellekonkuranse; Hilmar og Rauen av Henry Messel. Da har de som ikke har fått årskavalkaden en liten kaldblodsjulehistorie å kose seg med. Minner bare om at alle nye medlemmer vil få årskavalkaden tilsendt så lenge lageret rekker.

Fortsatt god jul!

Hilsen styret i Veikle Balder ved Målfrid Vatne

.rød hingst

Hilmar og Rauen

Av Henry Messel

Det var en strålende om enn sprengkald lille juleaftens morgen. Hilmar Granstuen myste ut av glassruta mens han strøk seg over den buskete barten. Han så ut mot luftegården på Flå, der en stor, flott rød hingst rullet seg i nysnøen. Han hadde fått på seg et blått, tjukt vinterteppe. Hilmar fulgte hingsten med øynene en god stund før han satte seg i godstolen med pipa. Her kan jeg jo ikke sitte lenge tenkte han, jeg må jo komma meg ut for å trene gampen. For Hilmar hadde det dreid seg om hester hele livet, han kom fra en liten plass nordøst i bygda. Faren hadde drevet i tømmerskogen hele vinteren, om våren var det onnearbeid, om sommeren slått og innhøsting etter det, alt for storbonden på Flå og han Hilmar var ikke store karen når han måtte være med og gjøre voksenmanns arbeid. At han hadde et spesielt godt håndlag med dyr og hester i sær viste han ved ung alder. Sjøl den sprekeste unghingst vart rolig under hans sindige temming.

Den vinteren Hilmar fylte atten ble faren klein og ansvaret for hjemplassen falt på han. Ved juleleite samme året kjøpte bonden på Flå ei drektig hoppe av travslag. Sommeren etter kom en rød hingst, Flå Rauen.

Hilmar tok en slurk av kaffekoppen, sitter jeg her enda tenkte han, også jeg som har så mye å gjøre. Han hadde jo tanker og drømmer om Meyerløpet på Bjerkebanen. Dom hadde ledd godt av han på Flå den gangen han fikk seg travergamp, skulle liksom han, Hilmar fra Plassen konkurrere med de store gutta.

Flå Rauen var en ordentlig røver å temme, men Hilmar likte hingsten – når gampen blir tre skal han i profesjonell trening sa bonden, jeg kan ikke la deg få ødelegge en slik gamp. Sjøl var bonden redd for hingster, han likte seg best inne i stua med en toddy.

Hilmar undret seg på om det ikke var på tide å sko, han Morten smed hadde fått seg en ny ladning med sparkstøttingsmeier som han smidde fenomenale vintersko ta. Han gnudde høvene godt inn med tjære slik at snøen ikke skulle pakke seg i skoa. Det fantes ikke bedre smed enn han Morten tenkte, Hilmar.

Etter at Flå Rauen drog ble det stusselig for Hilmar, han savnet hingsten. Flå Rauen var blant de beste i årgangen og deltok i de store løpene. Selv bonden på Flå lot det falle noen godord om Hilmar og det arbeidet han hadde gjort med Rauen. Utpå seinvinteren ble han kåret og fikk bra med hopper året etter. En av dem som brukte hingsten var Morten smed, han hadde overtatt ei hoppe fra en som hadde for mye hest. Føllet som kom var en hingst som var en tro kopi av faren og ble døpt Kvikk Rauen. Morten hadde slitt med ryggen ei god stund og temming og trening av travhest hadde han hverken tid eller krefter til. Men Morten visste rå, han Hilmar ville sikkert ta over om han fikk litt av overskuddet om hesten tjente penger.

Nei, nå må jeg komme meg ut, tenkte Hilmar. Da gikk det i døra, inn kom ei blid pleierske. Sitter du her å filosoferer du da, Hilmar.» Jeg skal ut å trene Rauen!» Men, Hilmar da, nå tuller du med hodet ditt – du er på hjemmet du, vet du. Det er over tretti år siden du og Kvikk Rauen vant Meyern. Kom nå sa pleiersken, hører du ikke dombjellene, ungdommene i travlaget skal jo ha med dem som orker på kanefart. Barnebarnet ditt a Gudrun, odelsjenta på Flå skal kjøre først med den røde hingsten sin, han som du ser på ut av vinduet hver dag. Du husker vel at datteren din ble gift på Flå og hingsten stammer fra Kvikk Rauen. Hilmar satte seg ned i godstolen, en tåre rant nedover kjaken, brått reiste han seg. Jeg må få på ytterkledene sa han, jeg skal ut på tur med den røde hingsten. Han stod rank og virket klar som dagen.